ja, jag vet, det har varit tyst här.
Länge.
Våren har varit intentiv och mycket som hänt på jobbet och privat.
Har inte haft ork eller energi att skriva, men, nu kommer lusten tillbaka och snart kommer det börja komma en massa inlägg om saker som hänt och som sker:)
Tills dess, kommer här en artikel som vi gjorde i en norsk tidning angående vår surrogatresa :)
- Jeg kan gjøre det billigere enn i India, under langt tryggere forholdAv Rønnaug Jarlsbo , Agnete Brun Renate har født seks barn - tre av dem har hun båret fram for andre.
STOLT SURROGAT: - Å se dem holde barnet sitt i armene for første gang, når de innser at de er blitt foreldre, og at det er du som har gjort det for dem: Det er et k...ick av en annen verden! sier Renate fra Bergen. Foto: AGNETE BRUN 22.06.2013, kl. 07:00 Del med andre Send til Les senere
PÅ BESØK: Renate og hennes yngste datter er på vei til Stockholm for å besøke to av Renates surrogatbarn. Foto: AGNETE BRUN (Magasinet): På toppen av ei bratt trapp, i et hus klemt opp mot fjellsida, bor Renate (37).
Innenfor entrédøra ligger et hav av sko i de fleste størrelser. På veggen henger barnetegninger i glass og ramme, med påskriften «Til mamma». Fra taklampa dingler en engel.
Ingen av Renates tre barn er hjemme denne formiddagen, men døra til yngstedatterens rom står åpen: Vinduspostene er fylt med bøker, gulvet er dekket med lego og senga er okkupert av kosedyr.
Renate går sakte foran oss inn i leiligheten. Ryggen og bekkenet har vært kranglete etter siste fødsel for halvannet år siden. Hun har ennå ikke kommet seg tilbake i jobb. Mens ungene er på skolen eller på farten andre steder, består Renates dager av husarbeid, surfing på internett, kanskje en kaffe med naboen.
I etterpåklokskapens lys lurer hun på om den sjette fødselen var én for mye for kroppen hennes. Om hun angrer?
- Nei, jeg kunne født hundre unger til. Jeg er en birthjunkie.
I am a 37 year old female Norwegian national from Bergen in Norway. I would like to be a surrogate mother for heterosexual, gay couples. Fra Renates annonse på internett Surrogati innebærer at en kvinne bærer fram og føder et barn for den eller de som ønsker å bli barnets foreldre.
Noen mener at Jesus var historiens første surrogatbarn. Andre trekker fram bibelens Sara, som ga tjenestejenta si til mannen Abraham for at de skulle produsere et barn som sosialt skulle betraktes som Sara og Abrahams avkom. Antakelig har denne måten å få barn på eksistert til alle tider.
Mens USA har hatt byråer som formidler kontakt mellom surrogater og barnløse de siste tretti åra, er surrogati forbudt i en rekke andre land, deriblant i Norge.
Fordi prisen på et surrogatbarn i USA ofte beløper seg til en million kroner, har mange barnløse nordmenn de siste åra reist til Øst-Europa og lavkostlandet India for å få oppfylt drømmen om å bli forelder.
Der skal prisen være om lag en tredjedel. Men surrogatbarn kommer til verden over hele kloden. Også i Norge.
SURROGATI
• Innebærer at ei kvinne bærer fram og føder et barn for deretter å overlate barnet til en avtalepart.
• Surrogatmoren kan være barnets genetiske mor (tradisjonell surrogati) eller barnet kan være resultat av et egg donert fra den pretenderende moren eller fra en tredje kvinne.
• Pretenderende mor/far/foreldre brukes om den kvinnen/mannen/paret som etter avtalen skal overta ansvaret for barnet og være barnets mor/far/ foreldre.
Kilde: Helsedirektoratets rapport om evaluering av bioteknologiloven/bion.no Seks fødsler - tre på bestilling Renate er en av flere norske kvinner som annonserer sine tjenester på internett.
- Jeg kan gjøre det billigere enn i India, under langt tryggere forhold. Helsevesenet i Norge er blant verdens beste, risikoen for mor og barn er minimal, sier hun.
37-åringen har født seks barn: Tre av dem er hennes egne. De tre andre har hun båret fram og født for foreldre som selv ikke kan få barn.
- Av og til leser du om noe, også bare vet du at dette må du også gjøre, svarer hun på spørsmålet om når og hvordan hun kom på tanken å føde barn for andre.
- Jeg husker ikke nøyaktig når det skjedde, men det var før jeg ble mor selv, så da er det over 15 år siden.
Renates første fødsel var ingen god opplevelse. Snarere tvert om. Etterpå var hun fast bestemt på ikke å få flere barn. Men tre år seinere ble hun gravid igjen. Hun gråt seg gjennom de ni månedene.
- Men tenk, så ble den fødselen totalt motsatt av den første: Denne gangen var den et powerkick, så utrolig morsomt! Som jeg sa etterpå: Dette skal jeg gjøre igjen!
Et par måneder etter at sønnen ble født, var Renate i gang med research på internett. Målet var å finne ut hvordan hun kunne føde igjen - uten å bli mor.
- Jeg havnet på et amerikansk forum for surrogatmødre. Heldigvis var det et av de seriøse. Det er mange gale folk i surrogatverdenen: Foreldre uten penger som vil inngå avtaler om at «hvis vi får tvillinger så tar vi enhver».
- Surrogatmødre som gjør det for hvem som helst og gratis. Selv om du gjør det gratis, så sier du det ikke i et internettforum, for da får du mange rare henvendelser, forklarer Renate.
- Også har du selvfølgelig dem som ser for seg lettjente penger. På grunn av de økonomiske nedgangstidene i USA har det blitt mange av dem.
Video: AGNETE BRUN Ingen barnegaranti Renate anslår at hun i løpet av tolv år har fått rundt hundre henvendelser fra hele verden med forespørsel om å bære fram barn. Hun tilbrakte fem år i den virtuelle surrogat-verdenen, før hun bar fram og fødte sitt første surrogatbarn.
De åra ga henne uvurderlige erfaringer, mener hun selv. Hennes første «samarbeidspartner», var ei norsk kvinne:
- Vi begynte å chatte og bestemte oss ganske raskt for å prøve et samarbeid. Hun skulle bruke egne egg som hun hadde frosset ned i USA, og ektemannens sæd. Vi hentet eggene til Danmark og gjorde en innsetting der. Den var negativ.
Alenemor Renate skaffet barnevakt til sine egne to barn og ble med kvinnen til Latvia for et forsøk nummer to. Nå med ferske egg. Forsøket endte i spontanabort.
- Hun ble forferdelig sint fordi jeg ikke klarte å holde på barnet. Jeg syntes synd på henne som mistet et ønsket barn, men jeg syntes faktisk litt synd på meg selv også. Det er kanskje ikke så rart når du sitter der i store smerter og blør som faen, og så blir beskyldt for ikke å klare det «alle andre» klarer? spør hun og retter seg opp i sofaen:
- Men jeg lærte at det er veldig lett bare å hoppe uti det, før du egentlig er helt klar. Vi hadde nok funnet hverandre først og fremst fordi vi begge var norske. Vi tror gjerne at den nærheten gjør alt så mye enklere.
Renates neste «samarbeidspartner» var en britisk-afrikansk kvinne. Denne gangen ble embryoet satt inn i Renates kropp i Sør-Afrika. Det funket heller ikke.
- Etter det tenkte jeg «no more women!» Det finnes sikkert mange fantastiske potensielle mødre der ute, men min erfaring er at menn er enklere å jobbe med, spesielt homofile menn. De har aldri vært ufrivillig barnløse, og aldri gått gjennom sorgprosessen en infertil kvinne må gjennom.
- Jeg skjønner at børen kan være tung å bære og at de blir sinte når en som er fruktbar heller ikke klarer å hjelpe dem, men de må kanalisere sorgreaksjonen sin riktig. Man kan ikke bestemme over naturen, slår Renate fast.
Etter tre mislykkede forsøk på å bli gestasjonell surrogat, tok Renate en pause. Blant annet fordi hun følte at medikamentene hun måtte ta for at kroppen hennes skulle bli gravid med fremmede egg, virket negativt på kroppen hennes.
Da hennes egne naturlige syklus kom i lage igjen, ble hun gravid med sitt tredje barn.
VENNER ELLER SØSKEN? Både foreldre og surrogat medgir at det kan være komplisert å definere båndet mellom Renates egne barn og surrogatbarna. Foto: AGNETE BRUN Gir tilbake Etter at britiske vitenskapsmenn i 1978 klarte å skape barn i reagensglass, har avkom blitt en oppnåelig drøm for de fleste. I dag trenger du verken egne egg, egen sæd eller egen kropp for å bli forelder.
Ved gestasjonell surrogati skapes et embryo ved hjelp av foreldrenes egg og sperm, eller med egg og sperm fra donorer. Det befruktede embryoet settes inn i surrogaten, som bærer fram og føder barnet.
Ved tradisjonell surrogati, befruktes surrogatens egne egg, enten ved inseminasjon av donorsæd eller med sæd fra barnets far. Befruktningen kan skje med enkle hjelpemidler hjemme.
Fordi den tradisjonelle surrogaten får en biologisk tilknytning til barnet, frarådes ofte denne formen. Da Renate hadde født sitt tredje barn og var klar for å tilby seg som surrogat igjen, valgte hun tradisjonell surrogati:
- Det genetiske har ingenting å si for opplevelsen av en fødsel. Kjenner du en baby sparke i magen, så kjenner du det. Hvis du innstiller deg på at babyen er din, så er den det.
- Mange sier at «du kan ikke gi fra deg barnet ditt», men et surrogatbarn er jo ikke mitt barn, selv om det er mine gener. Det vet jeg fra planleggingsstadiet. Da blir det mentale forløpet helt annerledes, og derfor sier vi surrogater at vi gir barnet tilbake til foreldrene når det er født.
- Har du vært usikker under noen av prosessene og fått kalde føtter?
- Ikke kalde føtter, men når du gjør noe du aldri har gjort før, vet du jo ikke hvordan du vil reagere - og det må du være åpen og tydelig om. Men du kan bruke kunnskaper og erfaringer fra andre situasjoner til å anta noe om hvordan du reagerer.
- Vi blir opplært til at graviditet og fødsel er så fantastisk, at morslykken strømmer inn i det babyen kommer ut. Sorry, det er ikke sånn for alle. Jeg knytter meg ikke til babyen mens den er i magen, enten den er min eller noen andres. Hos meg er morslykke noe som bygger seg opp etter hvert som jeg blir kjent med barnet.
- Surrogatbarna blir jeg ikke kjent med på samme måte som mine egne. For meg er det helt logisk at jeg ikke kan elske en person jeg ikke kjenner.
På salongbordet ligger et album. Forsida viser et par bitte små føtter. «Tack för alt» står det under. Føttene tilhører Renates siste surrogatbarn. Albumet er laget av det svenske, homofile paret som ble pappaer med Renates hjelp for halvannet år siden. Hun har hentet det fram i anledning vårt besøk:
- Hvordan føles det for deg å se i det albumet?
- Når sant skal sies, så er det veldig sjelden jeg ser på de bildene. Og jeg føler ingenting. De er venners barn.
VENTETID: Renates siste surrogatbarn ble født i 2011. Foreldrene ville ikke delta i reportasjen, men ga Magasinet tillatelse til å vise minnealbumet de lagde til Renate etter fødselen. Foto: AGNETE BRUN Ikke for hvem som helst Allerede i annonsen sier Renate klart fra om hvilke premisser som gjelder når hun skal være surrogat, og hvilke krav hun stiller til «sine» kommende foreldre:
- For det første tar jeg ikke abort, med mindre det er fare for liv og helse. Blir jeg gravid med et Downs-barn, så får de et Downs-barn. Jeg gjør dette for å lage liv, ikke for å ta liv.
- Jeg vil heller ikke ta fostervannsprøve, med mindre det er sterke indikasjoner på at jeg bør det. Dette er ting som folk har mange ulike meninger om, derfor er det så viktig å finne de som har samme meninger som en selv, sier Renate.
Hun stiller også visse krav til livsstil og livssyn:
- Jeg synes ikke det er greit at barn vokser opp med alkohol i fri flyt. Røyk er også «nasty business». Jeg er blitt kontaktet av folk som sier at de skal slutte å røyke når barnet kommer. Glem det! Hvor mange klarer å holde et slikt løfte?
Noenlunde sammenfallende syn på barneoppdragelse og livssyn er også viktig for henne:
- Folk trenger ikke ha samme politiske eller religiøse oppfatninger som meg, men ekstremister vil jeg ikke ha. Bare tanken på at barnet skal vokse opp hos verdens verste Frp-er, eller i et bedehus på Sørlandet, er uutholdelig.
Renate beskriver utvelgelsen av surrogatforeldre som en dating-prosess. Etter de første innledende rundene på internett, inviterer hun de potensielle foreldrene hjem:
- Jeg vil se hvordan de oppfører seg overfor barna mine. Det er viktig at mine egne barn liker de jeg skal samarbeide med. Jeg krever også at familien må bli her noen dager etter fødselen, for å gi barna mine en myk overgang. Når du ser moren din gå gravid i ni måneder, kan du ikke bare fjerne babyen idet den blir født.
Samtlige avtaler Renate har gjort om å føde barn for andre, har vært muntlige og bygd på gjensidig tillit. Hun synes en skriftlig kontrakt mellom partene er bortkastet. I Norge har «mater-est»-regelen vært lovfestet i Barneloven siden 1997.
Det betyr at kvinnen som føder barnet etter loven er barnets mor og har alle rettigheter dersom hun vil beholde det. Nettopp derfor er det også surrogaten som løper den største risikoen, mener Renate:
- Jeg har hørt ganske mange historier om foreldre som lyver om hvem de er. De ønsker seg så desperat et barn at de sier det de tror surrogaten vil høre. I stedet for å være ærlige om seg selv og bidra til en så god match som mulig, lyver de om jobb, alder, økonomisk status, helse - ja, om alt de ikke legger fram dokumentasjon på.
- I USA er tankegangen at barnet skal til foreldrene uansett. Det er jeg uenig i. Hvis foreldrene viser seg inkompetente i løpet av svangerskapet, så er mitt svar «ikke faen!»
LETTERE MED SURROGATI: Anders og Daniel tror det vil bli en lovendring til de barnløses fordel etter valget i Sverige neste år. Barnet til høyre har ingen tilknytning til saken. Foto: AGNETE BRUN Surrogatfamilien På lekeplassen mellom blokkene i Stockholm løper ungene barbeinte denne mai-ettermiddagen. En mann i lys skjorte og shorts reiser seg fra en benk og går oss i møte. Bak ham kommer en smilende Renate.
Det er gått mindre enn ei uke siden vi traff henne hjemme i Bergen, og hun foreslo at vi skulle bli med til Sverige for å treffe det første paret hun hjalp å danne familie.
Nå løper hennes egen datter og surrogatdatteren Emelie (5) rundt med like fletter i håret. Denne helgen har de sovet i samme seng.
Stewarden Anders (45) og scenekunstprodusenten Daniel (36) traff hverandre på internett i 2002. Begge følte straks at de hadde truffet mannen i sitt liv. Anders var i tillegg overbevist om at han hadde funnet mannen han ville bli ha barn med.
- Min biologiske klokke var i full gang da vi traff hverandre. Jeg spanet inn potensialet, smiler Anders.
Barn og voksne har flyttet seg opp i parets leilighet. I stua har barna fått hjelp til å sette på film. Ved kjøkkenbordet har Daniel og Anders tatt plass på hver sin side av Renate. Falcor, familiens golden retriever, har flatet ut ved føttene deres.
De første åra etter at han traff Daniel brukte Anders mye tid på å finne ut hvordan to menn kunne bli foreldre. Nesten hver kveld satt han ved datamaskinen og skrev mailer, som han sendte jorda rundt. Etter hvert fikk han hjelp av Daniel:
- Jeg hadde egentlig slått meg til ro med at jeg aldri skulle bli far. Men Anders snakket så mye om det, og etter at vi giftet oss ble det annerledes.
- Vi ringte «Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas och transpersoners rettigheter» og spurte om vi kunne delta på et av deres såkalte «Rainbow parenting courses». Det kunne vi ikke. Foreldrekursene var bare for lesbiske, men de ga oss telefonnummeret til et guttepar som hadde fått surrogatbarn i USA.
Et romjulsbesøk i den nybakte familien ble utslagsgivende: Sånn ville Anders og Daniel også ha det. Problemet var prisen. Dollaren sto i ti svenske kroner. Kostnadene for et amerikansk surrogatbarn ville bli på over en million kroner.
- De pengene hadde ikke vi, sier Daniel. Paret begynte å lete etter alternative løsninger, og kom blant annet i kontakt med et lesbisk par.
- Det føltes veldig bra i begynnelsen, forteller Anders.
- Men da de sa «ok, dere får hver tredje jul og fire uker i sommerferien, men dere får ikke komme på besøk når det ikke er deres uker.....», begynte vi å føle at vi planla et skilsmissebarn. Derfor bestemte vi oss for surrogati, og India var det landet som føltes mulig for oss, forklarer Daniel.
KONTAKT: Renate og datteren er på besøk hos Anders, Daniel og barna. En del av avtalen er årlig oppdatering om barna og jevnlig kontakt - selv om det oppstår uoverensstemmelser mellom de voksne. Foto: AGNETE BRUN Mange spørsmål Anders hadde opprettet kontakt med flere klinikker og leger og var godt i gang med planleggingen av et indisk surrogatbarn, da en e-post dumpet ned i innboksen 14. september 2006.
«Hei, jeg heter Renate. Jeg lurer på om dere har blitt foreldre ennå, eller om dere fremdeles er interessert?»
- Den kvelden feiret vi med chips og cola, smiler Daniel.
India-planene ble lagt til side og erstattet av intens kommunikasjon mellom Sverige og Norge:
- Enkelte dager kunne jeg sende avgårde tjue-tretti mailer. Det var så mye vi lurte på, så mye vi ikke visste, forteller Anders.
Renate og Anders nikker mens han snakker:
- Det der med hjemmeinseminasjon, for eksempel..... Vi hadde jo ikke vært borti temaet i det hele tatt, begynner Anders.
Det var så mye vi lurte på, så mye vi ikke visste. Det der med hjemmeinseminasjon, for eksempel. Anders (45)
Latteren velter over bordet.
- You were so clueless! stønner Renate.
To måneder etter første kontakt, dro Anders og Daniel på sitt første Norges-besøk:
- Husker du plastkoppene? Spør Anders og ser på Renate.
- Du hadde sagt at vi måtte ha en kopp til sperm, og at den måtte være steril. Jeg kjøpte engangskopper, sånne i tynn plast som man drikker saft av på tur, og reiste til Norge. Renate så på dem og sa at med en gang at det ikke kom til å gå. Men jeg insisterte og stappet dem ned i kokende vann, og de bare krympet som ...
Anders illustrerer hvordan spermkoppene hans skrumpet sammen til ubrukelige plastklumper.
- The tools of the trade er urinprøveglass og 5 ml sprøyte, slår Renate fast, før hun legger anerkjennende til:
- Som Anders klarte å skaffe til slutt.
- Den dagen vi dro hjem til Sverige, var det farsdag, husker du?
Anders ser på ektemannen.
- Da flyet lettet, så vi ned og sa «neste farsdag, da skal vi være foreldre.....»
Video: AGNETE BRUN Champagnefeiring Første befruktningsforsøk fant sted i Renates leilighet i januar 2007. Dessverre hadde Renate rotet med datoene for eggløsningen sin.
- Det var jo ingen stor krise, men gutta ble desperate: Hva skal vi gjøre? Skal vi dra utenlands? Dere var helt på tuppa. Jeg måtte roe dere ned: Slapp av, vi prøver bare på nytt!
Andre forsøk fant sted i februar. Fra de påfølgende ti dagene husker Daniel og Anders stort sett bare at de kontinuerlig sjekket mail. En sein kveld, rett før leggetid, ble Daniel tryglet om å sjekke bare en eneste gang til.
Daniel gikk motstrebende til datamaskinen, og fant en nedslående melding fra Renate: «Hei gutter, nei, jeg kjenner ingenting, men til neste gang kan dere jo kose dere med denne linken.»
- Vi klikket på linken, begynner Anders.
Øynene hans er blitt blanke:
- Vi klikket på linken hun hadde laget, og kom rett inn i en Youtube-video med Renates positive graviditetstest, fullfører Daniel.
- Anders storgråt, vi satte på musikalmusikk, spratt champagne. Og dagen etter kjøpte vi ei bok om graviditet. Husker du, Anders?
Anders nikker. Når klumpen i halsen er svelget unna, forklarer han:
- Det var som vi hadde stått foran en stor ugjennomtrengelig vegg. Plutselig var vi innenfor. Emelie kom til verden i Renates sofa 22. november 2007.
- Husker dere kaoset? spør Renate.
- Jeg trodde jeg skulle forløse! sier Anders.
- Jeg husker at du ringte sykehuset og sa «Jeg føder her og nå!», sier Daniel. Han grøsser:
- Her. Og. Nå. Det er de ordene jeg husker aller best.
- Og jeg husker at jeg lå der og tenkte at «nå må de slutte å løpe rundt som hodeløse kyllinger, for nå skal jeg føde!» sier Renate.
HJEMMEFØDSEL: Renates første surrogatbarn ble Anders og Daniels første barn. Anders fikk klippe navlestrengen. Foto: PRIVAT Avskjeden Heldigvis ankom jordmoren leiligheten i samme øyeblikk som babyens hode. Fem dager etter fødselen, reiste Daniel og Anders hjem til Sverige med Emelie. Det blir stille på kjøkkenet når Daniel forteller denne delen av historien:
- Klokka var fem om morgenen og det regnet. Inne i huset var det en magisk stillhet. Renate tok seg av Emelie, mens vi gjorde oss klare. Taxien kom. Vi satte Emelie i bilen, og tok adjø. Vi omfavnet hverandre og gråt og regnet øste ned.
- Man kunne nesten høre strykeorkesteret spille i bakgrunnen. Så kjører taxien. I det vi snur oss og ser gjennom vinduet, ser vi Renate bryte sammen i gråt.
- Men det var jo ikke fordi Emelie reiste! Det var fordi jeg var full av hormoner og kjærestene mine reiste, sier Renate og tar et godt tak rundt Daniel og Anders.
Under hele svangerskapet og også etter at Emelie var født, slet særlig Daniel med frykten for at Renate skulle ombestemme seg. Gang på gang spurte han seg selv, Anders og Renate om et menneske virkelig kan være i stand til å føde et annet menneskes barn.
Anders prøvde å roe ham med motspørsmål:«Herregud, hvis hun selv ville ha et barn, så hadde det vært mye lettere for henne å gå på byen og knulle!»
Min største skrekk er at foreldrene ombestemmer seg, og at jeg blir sittene med et barn jeg ikke ønsker meg. Renate, surrogat Renate var på et tidspunkt så sliten av Daniels usikkerhet at hun ikke ville høre mer:
- Alt jeg kunne si, var at de måtte stole på meg. Avtalen bygger på tillit, ingenting annet. Men det er ikke bare de som må stole på meg. Jeg må også stole på dem.
- Jeg må være sikker på at de oppfyller sin del av avtalen og faktisk tar med seg ungen når den er født. Min største skrekk er at foreldrene ombestemmer seg, og at jeg blir sittende med et barn jeg ikke ønsker meg.
Video: AGNETE BRUN
Redd for å bli lurt Anders og Daniel gråter begge to, mens Daniel forteller videre om den lange reisen hjem:
- Hele veien, i taxien, på brygga, på ferja i nattemørket .....Det eneste som gikk gjennom hodet mitt var «Tenk om hun kommer, tenk om hun kommer.....» Jeg var livredd for at hun hadde lurt oss og ville stjele barnet. Anders minnes det første bleieskiftet, på stellerommet på flyplassen.
- Det var magisk. Endelig var det bare oss tre, helt alene. Endelig kunne vi kjenne på stoltheten og gleden over å være foreldre.
Et og et halv år seinere ble Anders og Daniel foreldre igjen. Også denne gang ble babyen forløst hjemme i stua til Renate.
- Hvordan turte dere å gå på runde to så fort, når dere opplevde første svangerskap og fødsel såpass utfordrende?
Daniel og Anders ser på hverandre. Det blir Daniel som svarer:
- Vi hadde vel tenkt at vi kanskje skulle gjøre surrogati igjen, noen år fram i tid, kanskje ikke med Renate, men.....Daniel stopper sin egen talestrøm:
- Saken er vel egentlig at jeg fikk vite at Renate hadde innledet samtaler om barn med et annet homofilt par. Da jeg tilfeldigvis fikk vite det, ble jeg veldig såret over at hun kunne gjøre det, uten å spørre oss først.
- Mens jeg tenkte at en livmor er bare en livmor, smiler Renate.
PAPPA-UNGER: Benevnelsene på de voksne faller naturlig for Emelie og Elliot: Pappa og pappa - og Renate. Foto: AGNETE BRUN Teori og praksis Livet som foreldre er blitt annerledes enn de var i stand til å forestille seg på forhånd. I motsetning til Renate, hadde de få krav til kvinnen som skulle bære fram barn for dem.
- Du ofret så mye i ditt liv for å hjelpe oss å få barn, at vi syntes det var naturlig at kravene først og fremst kom fra deg, sier Anders.
- Det viktigste for oss var at vedkommende var frisk, sunn og hadde samme innstilling til livet. Da er det jo egentlig bare «Go, shoot in a cup!» sier Daniel kjekt.
Men ganske snart hadde de tusen ting å snakke om:
- Om oppdragelse, selvsagt, og om framtida. Jeg har vært veldig urolig for framtida. Særlig i forhold til dette med besøk og kontakt. Renates krav var oppdatering og bilder av barna minimum en gang i året.
- Daniel, som egentlig hadde foretrukket en anonym eggdonor, sa klart fra om at lenger ville de ikke strekke seg. Under svangerskapet var han tydelig på at forholdet måtte være forretningsmessig.
- Men da Emelie ble født, tror jeg han smeltet litt. Det ble litt sånn at «dette er ikke business, dette er liv og mennesker», sier Renate. Daniel nikker.
Jevnlig kontakt For forholdet mellom surrogat og foreldre har ikke vært uproblematisk. Daniel og Anders har hatt sine bekymringer. Renate sine:
Da Renate var gravid med Elliot, gjennomgikk Daniel en fedmeoperasjon. Han mener fortsatt at avgjørelsen med rette var hans. Renate er av en annen oppfatning.
- Jeg var gravid og det kunne gå galt. Tenk om du hadde dødd Da hadde jeg vært stuck med ungen, for Anders hadde ikke hatt noen rettigheter og jeg kunne ikke bare gitt babyen til ham.
- I og med at vi ikke har noe regelverk for denne typen surrogati, så følger foreldreretten biologien. Den andre forelderen får foreldrerett først gjennom stebarnsadopsjon.
Anders er biologisk forelder til Emelie. Daniel er Elliots biologiske. De har stebarnsadoptert hverandres biologiske barn. I det daglige tenker ingen på biologi.
Barna har to foreldre: Anders og Daniel. Ferdig med det. Dagens avtale mellom pappaene og Renate er at selv om uoverensstemmelser skulle oppstå, så skal partene ha jevnlig kontakt.
- Vi har aldri gjort dette før og har ingen forutsetninger for å spå om framtida. Mest sannsynlig går dette like bra eller like dårlig som i en hvilken som helst annen familie, men det finnes lite forskning på surrogatbarns oppvekst, så vi har et helt spesielt ansvar.
- Ingen vet om dere en dag står overfor en opprørsk sekstenåring som hater dere overalt i verden og forlanger å få snakke med sin mor, sier Renate.
- Da kan det i hvert fall være greit for dere at jeg er tilgjengelig, at det går an å ta den telefonen og spørre om det er ok at hun kommer og bor hos meg en stund.
Daniel nikker igjen:
- Dette er veldig komplekst. Det er lett å vite hvordan alt burde være, men vi aner ikke hvordan det blir.....
FAMILIELYKKE: - Våre barn er planlagte og høyt ønskede, sier Daniel. Han og Anders har deltatt i flere debatter om surrogati i Sverige. Foto: AGNETE BRUN Hvem er hvem Renate minner han på hvordan han slet med ordet «mamma» i starten. Daniel innrømmer at den prosessen fortsatt pågår hos de voksne i familien, som har prøvd ut både foreldrenavnene «pappa og paps» og «pappa og daddy».
Barna selv har alltid sverget til «pappa og pappa». Og Renate er Renate.
- Vi har hele tida vært åpne overfor barna om hvordan de er blitt til. De vet at da pappa og pappa ville ha barn, at de var små kjærlighetsfrø, som Renate hjalp pappa og pappa å lage barn av. En gang tegnet Emelie en ring med et barn i. Da jeg spurte hvem det var, sa hun at det var henne selv i Renates mage, forteller Anders.
- Men det er klart: En dag kommer spørsmålet: Er Renate min mamma? sier Daniel.
- Og uansett hvor mye vi forbereder oss, kommer vil til å føle oss tatt på senga.
- Jeg er overrasket over at Emelie ikke allerede har stilt de spørsmålene, hun er tross alt seks år, sier Renate.
- Svaret er jo at «nei, Renate er ikke din mor, og Renates barn er ikke dine søsken». Men samtidig ender jeg med å si imot meg selv, for det er fantastisk å vite at når Emelie blir seksten og skal ta valgene sine selv, så har hun en storesøster som hun kan reise på språkreise til Brighton med, sier Daniel.
- Og jeg tror at de kommer til å finne fram til hverandre, for de er så like, både i utseende og som typer.
Video: AGNETE BRUN Altruisme til salgs I enkelte land er kommersiell surrogati forbudt, mens såkalt altruistisk er tillatt i for eksempel Danmark og Nederland. Norske leger og politikere som har vært positive til surrogati offentlig, har vært enige om at den siste varianten er den eneste akseptable.
Renate fnyser.
- Om du så får ti millioner kroner for å gjøre dette, så er det faen meg like altruistisk. Hvem er det som gjennomgår et svangerskap og en fødsel for fremmede mennesker uten at det er altruistisk? Min påstand er at vestlig surrogati alltid er det.
- I India kan virkeligheten være en annen. Der vet vi at menn tvinger konene sine til dette fordi de trenger inntekten. Jeg - og de fleste andre vestlige surrogater - bestemmer over egen kropp.
Renate fastholder at hun ikke har fått «lønn» for å bære fram sine surrogatbarn, men at de intenderte foreldrene har sørget for mammaklær, tjenester som har gjort det enklere å være gravid, gaver til barna og ferieturer.
- Jeg skulle ønske vi fikk en semikommersiell ordning, slik som i England, hvor surrogaten får dekket relaterte utgifter inntil en viss sum.
- Kompensasjon bidrar til å gjøre foreldrene og surrogaten likeverdige: Begge gir og begge får. Det er lett å tro at altruismen i deg er sterk, helt til du befinner deg i et vondt og tungt svangerskap eller gjennomgår en forferdelig fødsel. Da er det lett å føle seg snytt, når foreldrene drar hjem med den største gaven i verden.
- Dessuten er det jeg gjør utvilsomt en belastning for barna mine. Derfor vil jeg ha dekket alle utgifter til sånt som kan gjøre livet enklest mulig for dem og meg under graviditeten. Jeg bruker kroppen og psyken min - og risikerer å ødelegge begge deler. Til og med horer får betalt. Og så skal ikke en surrogat få noe?
- Er det likhetstrekk mellom prostitusjon og det å leie ut kroppen sin til barnløse?
- Helt klart, selv om det kanskje er en litt slem sammenlikning: Vi bruker kroppene våre - og får til en viss grad betalt for det. Personlig er jeg blant dem som ikke synes prostitusjon er galt i seg selv, i ordnede former, uten tvang.
Det ultimate kicket Under de to første surrogat-graviditetene var Renate student. En glimrende kombinasjon, mener hun. Første halvdel av siste graviditet tok hun vakter på det lokale sykehjemmet.
Da barna ble født mottok hun engangsstønad. Etter fødselen mottar hun også automatisk barnetrygd. Da hun etter fødsel nummer to ringte NAV for å si fra seg barnetrygden fordi barnet skulle bo hos far, ble hun møtt med bekymring:
- Jeg måtte virkelig stå til rette for at dette var et bevisst valg. Da Daniel skulle stebarnsadoptere Emelie, kom det to sosionomer hit fra Sverige for å snakke med meg og forsikre seg om at dette ikke var noe jeg gjorde under tvang.
- Hva spurte de om?
- Hvorfor og hvordan vi hadde gjort det. Og om ting som forsikret dem om at ingen holdt en kniv mot strupen min mens jeg gjorde det.
- Hvorfor gjør du dette, hvis det ikke er pengene som motiverer deg?
- Å se dem holde barnet sitt i armene for første gang, når de innser at de er blitt foreldre, og at det er du som har gjort det for dem: Det er et kick av en annen verden!
- Glem ironman og hulken, det er jeg som er superhelten. Jeg lager familier. Hvem kan si at de gjør noe sånt? I am a surrogate. What's your superpower?
ANNONSERER PÅ NETTET: «Charlotte» (25) gjør som Renate: Annonserer sine surrogattjenester på internett. Foto: AGNETE BRUN Vil gjøre en forskjell «Charlotte» (25) gjør som Renate: Annonserer sine surrogattjenester på internett. Ettbarnsmora har fått henvendelser fra mennesker i Storbritannia, Danmark, Sverige - og Norge.
- Jeg har alltid hatt et ønske om å gjøre noe for andre. Etter et svangerskap som gikk som en drøm og en fødsel som gikk over all forventning, gikk det opp for meg at jeg kunne bli en god surrogatmor - og at jeg endelig hadde mulighet til å gjøre en viktig forskjell for noen, sier hun.
Magasinet møter 25-åringen på en kafé i Trondheim, mens sønnen er i barnehagen. Hun utdanner seg for tiden til servitør og bor med samboeren i den samme kommunale leiligheten som «Charlotte» vokste opp i.
Paret har bestemt seg for å vente med barn nummer to:
- Vi må få ting på stell først. Jeg var veldig ung da jeg fikk sønnen min og visste vel ikke helt hva jeg gikk til. Jeg vil ha fast jobb og en god permisjonsordning før jeg får mitt neste barn. Dessuten har samboeren min en del gjeld fra før vi traff hverandre, som han må betale ned først.
«Charlotte» sier at hun ikke har økonomiske motiver for å tilby seg å være surrogat:
- Jeg vil bare hjelpe folk, men hvis noen absolutt vil betale meg, så greit for meg. Men det er ikke det jeg går etter. Dette handler om noe helt annet:
- Da jeg hadde født og fikk sønnen min i armene for første gang, kunne jeg ikke la være å synes uendelig synd på dem som ikke kan få barn, som aldri skal få kjenne den fantastiske følelsen. Den største og beste betalingen jeg kunne fått, hadde vært å ha kontakt med familien og barnet videre, sier «Charlotte».
Utfordrende oppvekst Selv har hun hatt en utfordrende oppvekst, og blant annet bodd to år i fosterhjem.
- Det har stor betydning for meg at de jeg eventuelt føder et barn for, ikke går på sosialen eller tigger på gata. At de har ordnet økonomi og verken vold eller andre alvorlige ting på rullebladet. Jeg må vite at barnet får en god oppvekst.
«Jeg vil bare hjelpe folk, men hvis noen absolutt vil betale meg, så greit for meg». «Charlotte» 25-åringen har hatt mange samtaler med samboeren, både før og etter at hun la ut annonsen, og er trygg på at de begge vil takle situasjonen fint.
- Samboeren min sier at det er min kropp og min avgjørelse, men at det er viktig at jeg tenker meg nøye om før jeg gjør det. Mange komplikasjoner kan oppstå i løpet av et svangerskap og under en fødsel. Da jeg la ut annonsen tenkte jeg nok ikke så nøye gjennom disse tingene. Men nå har jeg jo født et barn, og jeg hadde en relativt enkel fødsel. Det taler for at det vil gå bra neste gang også.
- Mange mener det kommer til å bli vanskelig for meg å gi barnet fra meg etter å ha født, men jeg vil aldri bruke egne egg eller sæd fra kjæresten min. Dermed har jeg ikke rett til å beholde det. Ikke har jeg lyst heller. Barnet vil jo ikke være mitt.
«Charlotte» har vært i dialog med flere som søker surrogat. Den lengste dialogen hadde hun med et svensk ektepar.
- De ville betale alle utgifter: Reise, medisinske utgifter, i tillegg til å forsørge meg under svangerskapet. De ville at jeg skulle bo hos dem mens jeg var gravid, men jeg var midt i utdanning, så jeg synes ikke at jeg kunne gjøre det.
- Til slutt fikk jeg kalde føtter i forhold til å gjøre noe som er ulovlig. Jeg vet fra andres historier at det kan bli veldig mye styr. I verste fall risikerer jeg å bli sittende igjen med barnet.
- Hva tenker du om dagens lovverk?
- Jeg synes det er veldig synd at dette ikke er lov. Hvorfor skal ikke noen som er fullt kapable til å være gode foreldre få lov til å bli det, bare fordi en eller annen bagatellmessig ting i kroppen hindrer dem i å få egne barn? spør «Charlotte».
- Generelt synes jeg ikke det burde være noe i veien for å hjelpe barnløse på denne måten. Det svenske ekteparet som jeg var i dialog med, mannen der sitter i rullestol, men driver sitt eget firma og har god økonomi. Problemet er hennes eggstokker. Jeg tror de kunne blitt veldig gode foreldre.
Ønsker gode regler Til tross for at «Charlotte» bruker internett for å komme i kontakt med barnløse, er hun usikker på hvor godt egnet nettfora er i denne sammenhengen.
- En 46 år gammel singel norsk mann ville betale meg 250 000 for å bære fram barnet hans. Det syntes jeg var litt skummelt, så jeg gjorde litt research. Han viste seg å bo i samme gate som meg.
- Hva svarte du ham?
- Jeg svarte ikke. Jeg går som sagt ikke etter pengene, og jeg hadde en følelse at han egentlig bare ville ha sex. Sånne henvendelser viser at disse nettsidene kanskje ikke er helt trygge. Samtidig gir nettopp internett oss muligheten til å sjekke ut hvem folk er.
- Det beste hadde likevel vært om myndighetene lagde gode regler for dette, slik at for eksempel søsken kan hjelpe hverandre i de tilfellene hvor bare den ene kan få barn.
«Charlotte» oppgir i annonsen sin at hun røyker. Andre ting har hun valgt å holde for seg selv. Da det svenske ekteparet ville vite så mye som mulig om henne og interessene hennes, valgte «Charlotte» å fortelle om alle aktivitetene hun drev med som barn.
Var narkoman For fra hun ble 13 år og fram til hun som nittenåring møtte kjæresten sin og ble gravid med ham, hadde hun fullt opp med en tilværelse som narkoman.
- Jeg begynte med hasj som 13-åring og gikk ganske raskt over på hardere stoffer, nikker hun, mens hun fingrer med et hjertesmykke i halsgropa.
Smykket er en gave fra samboeren.
«I am a 22 year old woman from Norway.I am in good physical and mental shape. I have a child already and want more, but in the meantime I would like to help someone else (...) Therefore, I offer myself to be a surrogate mother.» Fra annonsen til «Charlotte» på internett - Jeg sluttet da jeg traff kjæresten min og ble gravid med ham. Vi har det fortsatt veldig fint sammen.
- Fortalte du det svenske paret om din fortid som narkoman?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Fordi det sikkert hadde gitt dem betenkeligheter og hatt innvirkning på avgjørelsen om å velge meg som surrogat.
- Du tenker ikke at det ville være en relevant opplysning for dem?
- Folk har ulike oppfatninger om hva som er relevant, men jeg mener at graviditeten, fødselen og sønnen min er bevis på at fortida ikke har hatt innvirkning på min kvalitet som surrogat. Dessuten har jeg ikke tatt noe på de seks åra som har gått siden jeg sluttet.
UKLART LOVVERK
I Norge reguleres surrogati indirekte gjennom bioteknologiloven og barneloven.
Ingen av lovene nevner ordet «surrogati», men bioteknologiloven regulerer vilkår for assistert befruktning.
Loven slår fast at inseminasjon av sæd og innsetting av egne egg hos fødemor er tillatt, mens innsetting av egg i en annens livmor er forbudt. Bare heterofile og lesbiske par kan få assistert befruktning gjennom norsk helsevesen.
§ 2 i barneloven slår fast at en avtale om å føde barn for en annen kvinne ikke er bindende.
Seniorrådgiver Line Torvik i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet opplyser at det ikke har betydning hvorvidt vedkommende har fått kompensasjon for tjenesten.
Barneloven slår også fast at kvinnen som føder barnet, er barnets mor. Overføring av morskap må eventuelt skje ved adopsjon.
Ifølge Line Torvik innebærer bioteknologilovens og barnelovens bestemmelser til sammen at surrogati ikke er tillatt i Norge.
Seinest i mai i år slo Stortinget fast at surrogati fortsatt skal være ulovlig i Norge, men at de som benytter seg av tilbudet, ikke skal straffeforfølges.
Rammes ikke av lovverket Advokat Anne Hazeland Tingstad og advokatfullmektig Svein Steinfeldt Jervell i advokatfirma Dalan har sett på lovverket for Magasinet.
De har kommet fram til at såkalt tradisjonell surrogati, det vil si at en kvinne avtaler å føde barn for en annen part og bruker egne egg, ikke rammes av det lovverket vi har i dag:
- Dersom surrogati forstås som en betegnelse også for tilfeller «hvor en kvinne inngår avtale om å bli gravid og å føde et barn for deretter å overlate barnet til den andre parten,» slik Bioteknologinemnda skriver i sin uttalelse av 23.03.2011, er Stortingets uttalelse i mai om at surrogati «fortsatt» skal være ulovlig, enten uriktig, eller et ønske om å endre etablert rettstilstand, mener Tingstad og Jervell.
- Etter gjeldende rett, nedfeller bioteknologiloven § 2-15 bare forbud mot visse typer surrogati, nemlig surrogati ved gjeninnsetting av befruktede egg i annens kropp. Forsettlig overtredelse av dette kan medføre straff. Når øvrige former for surrogati er tillatt, skyldes det at loven - i dette tilfellet bioteknologiloven - ikke setter forbud mot dette. Dette omtales gjerne som et uttrykk for den alminnelige handlefrihet, forklarer Tingstad og Jervell.
De legger til at barnelovens §2 - om at avtaler om surrogati ikke er bindene - strengt tatt ikke dreier seg om et forbud:
- Denne paragrafen forteller oss bare at avtalen ikke er mulig å gjennomføre, dersom mor ombestemmer seg. Videre kan det nevnes at det ikke er i strid med loven å være barn unnfanget ved surrogati. Heller ikke å være foreldre til barn unnfanget ved surrogati.
- Foreldre som har fått barn ved surrogati i utlandet ved gjeninnsetting av egg i annens kropp, kan heller ikke lenger straffeforfølges Norge. Det er bare selve handlingen ved bestemte former for surrogati som er forbudt og straffebelagt, forutsatt at handlingen skjer i Norge, sier Tingstad og Jervell.
- Strengt tatt kan det diskuteres i hvilken utstrekning surrogati er ulovlig eller lovlig. Det beror jo på hva som legges i begrepet surrogati. En problemstilling ligger nok i at ulike personer legger ulikt meningsinnhold i begrepet.
- Enkelte knytter surrogati bare til tilfeller der det gjeninnsettes egg i annens kropp. Samtidig omfatter Bioteknologinemndas uttalelse i 2011 flere tilfeller enn dette.
Tolker loven annerledes Advokat Hilde Guldbakke i advokatfirmaet Angell bisto Kari Ann Volden som brukte donoregg og donorsæd og fikk tvillinger via surrogatmor i India i januar 2010.
Saken fikk mye medieomtale og brakte fram nye problemstillinger rundt foreldreskap og barn.
Da Volden skulle ta tvillingene med seg hjem til Norge, fikk hun ikke pass til barna fordi de etter norsk lov ikke var å regne som hennes.
Hun fikk heller ikke lov til å adoptere dem. Våren 2011 fikk barna oppholdstillatelse med hjemmel i utlendingsloven, og Volden fikk ta barna med hjem til Norge.
Guldbakke tolker lovverket annerledes enn advokatene Tingstad og Jervell og mener at norsk lovs krav til ekteskap mellom foreldre (heterofile eller lesbiske) gjør det ulovlig for norske kvinner å være surrogatmor for et homofilt par:
- Etter norsk lov er det ikke tillatt for en surrogatmor å bruke egne egg og få sæd fra mannen i et annet par eller donorsæd i Norge, for så å overlate barnet til mannen etter fødsel.
- Det som er lovlig i Norge er inseminasjon av sæd fra kjent donor og med befruktning av egg fra kvinnen utenfor kvinnens kropp. Det er ikke tillatt med ukjent sæd og det er ikke tillatt å sette et befruktet egg inn i en annen enn kvinnen som eggcellene stammer fra.
- Kvinnen som skal bli barnets mor må dessuten være gift eller ha en samboer i ekteskapsliknende forhold, påpeker Guldbakke.
- Stortinget har nå sagt at kvinner som stiller opp som surrogatmor ikke skal straffes, men at handlingen fortsatt ikke skal anses som lovlig. Det vil i praksis si at hvis det blir en tvist etter fødsel og surrogatmoren ikke vil gi fra seg barnet, så vil hun anses som mor og ha krav på å beholde barnet. I denne artikkelen
